Kakebakeren legger inn årene / No more cakes from the weird baker!

I’ve been struggling for a while with health issues which now have made it impossible for me to make any more cakes. I will however continue with other creative projects on my good days, and I will be sharing them with you on this blog. I’ve already played around with clay for the first time, and made a cute fairy door. When I’m working with these kinds of projects, I have no time limits or deadlines, and don’t need to have sleepless nights fighting to get a cake done on time whilst my body is in great pain and my hands are shaking and losing tools all the time. Proper sleep regimes are extra important to me being that I am bipolar. To quit as a hobby baker to take care of my physical and mental health is the right decision both for me and my daughters, although it was a tough decision to make.

Hopefully my cake projects from the past will still inspire others even though I won’t be making new ones. Who knows, maybe new medical treatments will come around in the future and make it possible for me to pick up my cake hobby again. But for now, I will be concentrating on doing what is best for my health and my children ❤ If you scroll down to the bottom of the page, you will find pictures of my clay fairy door project, I think it turned out super cute! 🙂

—————————————————————————————————————–

Den Snodige Bakeren har slitt med stadig større helseutfordringer over tid, og nå har jeg måttet ta den tunge beslutningen om å legge bakehobbyen på hylla. Det tærer for mye på kropp og krefter å kjempe seg gjennom kakeprosjekter når man har store smerter og man gjerne må holde på hele natten uten søvn for å komme i mål med kaken i tide. Søvnløse netter forstyrrer også balansen når det kommer til den bipolare diagnosen min, for å holde meg mest mulig stabil må også søvnmønsteret være stabilt. Å være bipolar krever egentlig at man er fryktelig kjedelig: Streng søvnhygiene, ikke noe store utskeielser i rutiner og mest mulig stabilitet i hverdagen. For å være våken overfor endringer i humøret og kunne sette igang tiltak i tide, må man ha fokus på rett plass, ikke på mange prosjekter som må fullføres innen en viss tid.

Jeg har vært maks uheldig og har hatt en del stygge fall som har ført til en fjerde prolaps i ryggen og en hofteskade, i tillegg skal jeg nå utredes for problemer med hendene, jeg mister hele tiden ting ( har ikke tall på hvor mange glass og tallerkner som har røket med det siste halve året ) og hendene skjelver i perioder mye, så det har blitt mer eller mindre fysisk umulig å sitte ved kjøkkenbenken og modellere. Det var utrolig tungt å måtte innrømme for meg selv at jeg måtte gi opp hobbyen som har gitt meg så mye. Jeg har rett og slett vært gjennom en sorgprosess, for den kreative delen av meg har gitt meg så mye glede, mestringsfølelse og har vært fenomenal terapi i tunge tider. Jeg ble rådløs av tanken på å plutselig stå igjen med ingenting. Hvem er jeg uten bakingen? Lettelsen var stor når kreativiteten tittet frem en dag og foreslo å teste ut leire for moro skyld. Hva med å prøve å være kreativ på mine egne betingelser ved å lage noe til meg selv, uten tidspress og deadlines, der dagsformen bestemte hvor mye jeg fikk gjort, og der det var helt ok å ikke gjøre noe som helst hvis det var en dårlig dag?

Det var en utrolig lettelse da jeg satt der med nyinnkjøpt leire fra en lokal hobbybutikk og jeg puslet i mitt eget tempo. Det gjorde ingenting om verktøyet datt i bakken, nå jobbet jeg ikke lenger med matprodukter som krevde en streng hygienestandard og alt måtte vaskes ørten ganger. Nå kunne jeg bare plukke opp verktøyet og fortsette til det datt i bakken neste gang. Ikke noe stress fordi at tiden løp fra meg fordi jeg hadde vasket verktøyet for femte gang på en halvtime og fondanten jeg modellerte nå holdt på å tørke og jeg måtte starte helt på nytt igjen siden det ble så mange avbrudd. Ingen gryende panikk fordi ting ikke ble slik jeg ville, kravene var senket og det hele handlet om å være i nuet ❤ Jepp, mindfullnessbølgen har rammet Den Snodige Bakeren også 😉

Etter noen dager med pusling, hadde jeg laget en søt liten fedør som jeg festet på grunnmuren ved inngangspartiet mitt 🙂 Så deilig å kunne bruke den tiden jeg trengte og la prosjektet ligge når jeg var dårlig. Og mestringsfølelsen var like legitim og tilstede selv om prosjektet bare var for min egen del 🙂 Kreativiteten har hintet frempå om at kanskje jeg burde prøve meg på litt maling, trådkunst og/eller fotografering, vi får rett og slett bare se hvordan det utvikler seg fremover! Jeg vil uansett dele mine fremtidige prosjekter her på bloggen, og det er kjempehyggelig om du velger å følge med videre. Bildene av tidligere kakeprosjekter vil bli liggende her for de som kanskje trenger inspirasjon eller ideer, jeg vil selvsagt ikke fjerne dem 🙂

Ingen vet hva fremtiden bringer, kanskje det dukker opp nye medisinske løsninger som vil gjøre meg i stand til å bake igjen, men per nå ser jeg ikke for meg noe særlig kaker i fremtiden. Kanskje jeg klarer å lage en og annen enkel kake til min nærmeste familie hvis formen tilsier det, men i utgangspunktet har jeg gitt beskjed om at folk må ordne kaker selv fra nå av 😀

Det aller viktigste er at jeg nå tar grep for være den beste versjonen av meg selv for døtrene mine, og ikke minst skal det bli godt å ikke skuffe dem titt og ofte når de har lyst til å gå ut på tur. Nå kan jeg faktisk svare «ja!» istedet for «nei, mamma har masse modellering og baking å jobbe med, vi får ta turen en annen dag» mens solen stråler ute. Og når jeg hadde opphold mellom kakene, var jeg så utslitt og full av smerter at den turen ble utsatt nok en gang… Nå blir det andre boller! *pun intended*

Tusen takk for at du tok deg tiden til å lese, som belønning får du se bilder av mitt lille fe-dørprosjekt av leire 🙂

fairydoorprocess1img_2861

img_2878 img_2869

img_2881 fairystairs2

fairystairs3

Ferdig montert fedør med inngangsparti ❤

Highs and lows

Av og til fungerer ikke den snodige bakeren helt som hun skal. Eller slik som hun selv føler hun skal.

Det er en følelse de fleste kan ha til tider. For min del går det ut på hvordan medisinene jeg får for depresjon og PTSD fungerer, eller ikke fungerer. Jeg skrev litt om hvordan jeg endte opp med disse diagnosene etter minstejenta ble født under tittelen «Jeg skal bli blogger når jeg blir stor»,  men utbroderte ikke temaet videre.  Det er ikke så mange som vet hvordan hverdagen min egentlig arter seg, for når jeg treffer bunnen, holder jeg meg lang vekke fra folk. Da trenger jeg ro rundt meg for å «lande» og finne fotfestet igjen. Og den rette medisincoctailen.

Jeg har blitt fulgt opp av psykolog og leger siden august 2011, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har blitt godt ivaretatt av det norske helsevesen. Jeg fikk hjelp fort, og jeg har opplevd både innleggelse og hjemmebesøk av sykepleiere. Etter drøye to år har fagfolkene begynt å diskutere om jeg er bipolar, og jeg har lest meg opp på temaet. Og jeg oppdaget at jeg kunne krysse av stort sett alt på listen over symptomer, samt at mange hendelser fra fortiden min plutselig fikk en betydning.

I perioder har jeg så mye energi at jeg glemmer å spise og sove. Jeg har ti prosjekter på gang, og jeg sjonglerer dem alle fint. Fotfestet forsvinner fullstendig, jeg jobber fortere og fortere,  tankene flyr i warp speed, jeg til og med snakker fort. Det er en euforisk følelse, ingenting er umulig, jeg er uovervinnelig!

4a0ec9bf9e0d50c0c327d19ea0fa029b

Dette tempoet kan jeg kanskje holde i et par uker til en måned før jeg kolliderer head first inn i den berømte veggen. Og da kommer Mørket snikende. Marerittene. Stemmen som forteller deg at du er verdiløs, alle har det bedre uten deg, hvorfor tar du opp plass i denne verdenen, skjønner du ikke at andre kunne trengt det oksygenet du bruker?? Det er som å ha den slemmeste personen du kan forestille deg sittende på skulderen, og denne personen kritiserer absolutt alt du gjør og er. Jeg kaller ham Mørket.

90fb05d5fdb9ecd69b43f898433d9799

Det har vært slike variasjoner så lenge jeg kan huske. Full speed ahead, og så bom stopp. Noen ganger kunne jeg fungere bortimot normalt i kanskje et helt år, og så ville energien boble opp, og jeg satte i gang alskens prosjekter, jeg jobbet doble skift, jeg sprang på fjellet, jeg hoppet på et dykkerkurs og handlet dykkerutstyr for 30.000 kroner, jeg kunne polere bilen midt på natten ( særdeles upraktisk ) jeg kunne ommøblere og male flere rom i huset, listen er endeløs.

Det har skjedd en del ganger at min tidligere samboer kom hjem fra forretningsreise og ikke kjente igjen stue eller soverom, for i løpet av to døgn hadde jeg fullstendig fornyet rommet med nye møbler,bilder og ny farge på veggene. «Hvordan rakk du dette??» «Jeg droppet å sove» kunne jeg utbryte med et bredt glis, som den energiboblen jeg var. En gang ga jeg ham nesten hjerteinfarkt. Han lå der i sin dypeste søvn og ante fred og ingen fare mens jeg lå våken og hadde idestorm i hodet mitt. Jeg fikk plutselig en visjon av hvordan jeg ville fornye soverommet, og trodde jeg sa det inni meg, men tydeligvis sa jeg det høyt: «IDE!!!» Stakkaren skvetter sånn at han nesten letter fra madrassen, og skjønner ikke bæret av hva som foregår. Vel, nå når han likevel var våken, satte jeg igang med å forklare planene mine. Og det fortvilte blikket, blandet med skrekk og et snev av WTF?? fortalte meg at dette kanskje var feil tidspunkt å diskutere ny farge på klesskapet. Så mens han fikk roet ned puls og blodtrykk, konsentrerte jeg meg om å holde min indre stemme innvendig.

f32d39d769ecff0e23c55ed81c2c5641

Og det føles så inderlig godt å stå der på toppen, med vinden i håret, blikket mot solen, med fremskutt bryst ( ikke at jeg trenger det, det står sånn enten jeg vil eller ikke ) og kun muligheter i horisonten. Men nedturen derimot….det er ikke noe malerisk eller vakkert ved den. Plutselig føles det som om man har blysko på, alt går i slow motion, til og med tankene har gått ned til krypefart.

fc9426f2aae7be6db712626438377f8d

Oppi alt dette, har jeg heldigvis en galgenhumor som hjelper meg selv i de mørkeste stunder. Jeg husker jeg satt på kontoret til den første psykologen min og gråt fordi alt var så vanskelig og Mørket styrte showet. Den vennlige damen sa at jeg skulle se for meg at jeg sto på en perrong midt i ørkenen, og nå kom det et tog. Jeg skulle se for meg at på dette toget satt de vonde følelsene, og jeg skulle la toget kjøre videre i horisonten med alle følelsene om bord. Etter ett minutts stillhet begynte jeg å le. Midt blant snørr og tårer sitter den snodige bakeren og LER. Psykologen ser bekymret på meg med et litt spørrende blikk, og jeg må innimellom latterhikst fortelle henne hva jeg nettopp så for meg. Toget så ut som Thomas Toget, konduktøren var Donald Duck, passasjerene var hele gjengen fra Monsterbedriften, og en oompa loompa solgte hot dogs. Det endte med at vi begge lo, og i en stakket stund føltes Mørket litt svakere.

hqdefault

Jeg har alltid hatt et rikt indre liv. Helt fra barneskolen ble jeg fortalt at jeg burde skrive bøker. Jeg prøvde på det i syvende klasse, men problemet mitt er at det er ikke noen råd tråd i fantasilivet mitt, det er litt sånn heisann hoppsann, nå er vi i en galakse laaaangt borte, og så er vi med ett på havets bunn på jakt etter havmonstre, yes jeg har vunnet i lotto, hva skal jeg gjøre med alle pengene, jeg er en Oscarvinnende skuespiller, hva sier jeg i talen min osv osv. Den siste der har jeg brukt en del i dagliglivet. Du vet hvordan enkelte ting står øverst i butikkhyller, og jeg som stutt-tjukk når ikke alltid opp dit uten litt strabaser. På en god dag kan jeg ta meg selv i å holde varen jeg nettopp har kronglet med å få ned, og ha en indre Oscar tale. «Jeg vil gjerne takke innleggsålene mine for uvurderlig hjelp, jeg hadde aldri nådd så langt uten dere» og så ler jeg for meg selv. Og får rare blikk fra andre i butikken. Og det resulterer gjerne i et lite knis, for jeg unner alle å ha et så rikt indre liv. Så lenge det er morsomt, da.

9248521161ea03adedb6a98f0504d9a1

Midt oppi alt dette kaoset, har jeg nå fått en frisone. Enten jeg er på toppen av bølgen eller befinner meg i bunnen av bølgedalen. Og den frisonen er bakingen min. Når jeg setter meg ned ved arbeidsbenken min og putler på med bittesmå detaljer, da er Mørket taust. Han når meg ikke når jeg sitter der. Og hvis jeg er i hypoman fase, der alt går rasende fort, stilner tankekjøret i det jeg åpner bakeskuffen. Jeg skulle så gjerne sendt 100 røde roser til damen som inspirerte meg til å starte i 2011, Anne Brith fra www.villaperlesukker.no  , det var der frisonen min ble født, og jeg er uendelig takknemlig for det.

Villa-perlesukker2

Bakgrunnen min er mye av årsaken til at tittelen på bloggen ble Snodig Baker, for jeg er snodig. Jeg er en snåling som elsker å få andre mennesker til å le, ler gjerne av meg selv, har corny humor ( nå fikk jeg lyst på cornflakes ), jeg er hun som danser GangNam style på prøverommet til Hennes & Mauritz når ingen av plaggene passer og jeg nekter å bli deppa av den grunn, og jeg blir helt warm and fuzzy inside hver gang jeg kan glede eller hjelpe noen. For da blir Mørket satt litt mer på plass i skammekroken. Jeg er ikke verdiløs, noen setter pris på meg, det ER faktisk nok oksygen til meg også, og planeten er pokker meg ikke så overbefolket ennå at det ikke er plass til en snodig baker også!

 Ta den, Mørket. Til vi møtes igjen.

highex